Likestilling i å være foreldre

Jeg har hatt mange samtale med unge foreldre. Både kvinner og menn synes det er en utfordring å finne rollen sin når det gjelder likestilling i det å være foreldre.

Uttalelser jeg ofte hører er :
« Jeg må gjøre alt, og ta alt ansvaret»,
« Han er så klønete og spør om alt»
« Hun skal styre og stelle med alt på hennes måte»,
« Hun stoler ikke på at jeg gjør ting bra nok»
«Han trekker seg bort med en gang det er en utfordring”.
“Han sier at han er så sliten»
«Jeg føler at jeg har ansvaret for alt når det gjelder barnet vårt”.
“Han melder seg bare ut»
“Jeg slipper ikke til. Hun har enerett. Jeg får lov når hun er sliten”.

Som far og mor går disse unge foreldrene i de samme fellene som min generasjon har gått i.

Mødrene tenker at mor er viktigst for barnet, og påtar seg hovedansvaret for nærhet og oppdragelse. Lykkes man, kan man si til familien : « Se hva jeg får til».

Alle disse mødrene vil si at far er kjempeviktig han også, men ikke så viktig som meg.

Fedrene følger den samme tankegangen, og kommer fort inn i rollen som nest-viktig. I denne rollen er det lett å tro at den viktigste forelderen har rett i den måten hun oppdrar barnet på. Far vil da spørre mor, om råd og hjelp. Mor føler seg også usikker, men må virke sikker på hva hun gjør. Hun blir bare irritert på far, som spør så mye.

I de samtalene jeg har hatt, forteller mor at hun leser alt hun kommer over av stoff om barn og barneoppdragelse. Hun snakker med venner om barneoppdragelse. Far sier at han aldri leser noe, og hvis han snakker med venner om barnet, er det for å dele en god historie.

Barnet knytter seg til den eller de personene som  støtter, viser omsorg, tar imot når det trenger trøst, og som lager verden trygg og god.

Tenk så flott for barnet å ha både mor og far som er trygge i sin rolle.

Jeg var i en periode hjemmeværende med tre egne barn. I løpet av dagen var jeg tilstede og støttet barna gjennom alle de behov som de hadde. På fritid og i ferier, var jeg ofte den foretrukne forelder når barna hadde behov for trøst og omsorg.

Etter en stund begynte jeg på jobb og min mann, som arbeidet om kveldene, hadde den daglige omsorgen. Det gikk ikke lang tid før han ble den foretrukne forelder når barna hadde behov for trøst og omsorg. Husker spesielt en episode hvor sønnen vår slo kneet, og løp gråtende forbi meg for å få trøst og plaster av pappa. Det overrasket meg, og jeg må innrømme at jeg kjente litt «sorg». Helt til jeg forstod at dette var veldig bra for barnet. Så min erfaring er at den personen som viser trygghet, er tilstede for dem og viser omsorg, er den viktigste.

For barnet er dere like viktige begge to.

Så mødre, slipp far til og la han få finne sin egen vei for å bli trygg i sin foreldrerolle. For barnet trenger han ikke gjøre det samme som deg. Du er en god mor fordi om du slipper far til.

Så fedre, finn din egen trygghet. Prøv deg frem, ta hovedansvaret du også. Det finnes mange måter  å oppdra et barn på. Du har lov til å prøve og feile. Spør gjerne om råd, men søk informasjon du også. Da blir du en bedre støtte for mor. Få barneoppdragelse inn som diskusjon i kameratflokken.

Det viktigste er å snakke med hverandre.

Ha respekt for hverandres meninger. Husk at dere er begge like viktige for barnet. Ta felles ansvar, og ha  gode diskusjoner gjerne med utgangspunkt i artiklene fra foreldrehjelp.no

 

Barnet mitt gråter i butikken

Barnet mitt gråter i butikken

Julia (4 år ) og Robert (2 år) er sammen med far i butikken. Julia finner en flott dukke som hun har lyst på. Julia spør far om hun kan få dukken, og far sier nei. Julia begynner å gråte, og holder dukken fast inntil kroppen.

Hvordan reagerer far ?

Far sier : « Nå må du holde opp. Dette er ikke noe å gråte for. Du har mange dukker hjemme». Reaksjonen til Julia blir antagelig at hun holder enda mer på dukken, og gråter enda høyere. Far sier : « Nei, vet du hva. Dette går faktisk ikke. Se på Robert. Han er stor. Han gråter ikke. Du oppfører deg jo som en liten baby. Nå slutter du».

Reaksjonen til Julia blir antagelig at hun gråter sårt eller sint. Hun prøver kanskje å slå etter Robert eller legger seg på gulvet sammen med dukken». Far blir fortvilet og flau. Løfter Julia opp, tar fra henne dukken og bærer henne hylende ut av butikken. Kanskje han sier : « Du er helt umulig. Jeg kan ikke ha deg med i butikken mer. Du får være hjemme».

Kjenner du deg igjen i denne situasjonen ? Mye av dette har jeg opplevd, sett og hørt.

Hva gjør egentlig far. Far møter Julia(4 år) med voksen fornuft.

Barnet vil  forstå fornuft når den vonde følelsen hun har, er blitt anerkjent av far.

Hvordan kan far løse denne situasjonen på en bedre måte ?

Far skal fortsatt skal si nei når Julia vil ha dukken i butikken. Far må sette grenser.
Når Julia begynner å gråte skal far si : « Nå ser jeg at du ble lei deg, og det er greit,» bøye seg ned og holde rundt Julia, « det var en veldig fin dukke, og jeg skjønner at du har lyst på den». Far møter Julia på følelsen hennes, hjelper henne til å forstå reaksjonen og viser respekt for barnet.

Julia vil roe seg litt. Det neste far kan si er : « Du kan ikke få dukken idag. Skal jeg ta bilde av den med mobilen min, så kan du ønske deg den til bursdagen din ?».

Far gir Julia en mulighet til å få dukken ved en senere anledning, når det er naturlig å kjøpe gaver. Julia vil antagelig med litt hjelp av far, legge dukken tilbake. På den måten viser far at selv om man ønsker noe veldig sterkt, kan man ta kontroll over følelsene. Far veileder Julia, og finner løsning slik at hun får kontroll over følelsene sine. Etter noen opplevelser som dette, vil Julia løpe bort , finne en leke og si “Denne ønsker jeg meg til bursdagen min”.

Her viser far respekt for Julia sine følelser.
Han viser respekt for henne som person.

I den første reaksjonen til far, mener jeg  at han “mobber”  Julia. Han kaller henne baby, du er helt umulig, dette er ikke noe å gråte for, Robert, lillebroren din, er flinkere enn deg. Julia får ikke god selvfølelse av å bli møtt på denne måten. Hun har følelser hun ikke kan forstå eller beherske, og får kjeft i tillegg.

Dersom barnet har vært vant til at du møter med fornuft, vil det kanskje ta noen ganger i butikken før barnet roer seg. Ikke gi opp.

Dette blir veldig bra både for barnet og for deg.

Jeg pleide å avtale med barna mine før vi gikk i butikken. « Der kan se på alle de lekene dere vil, og så kan vi se hvilke dere ønsker dere til bursdagen. Men vi skal ikke kjøpe noen idag». På vei hjem snakket vi om alt det fine som var i butikken, og hva vi ønsket oss.

 

 

Hun savner mammaen eller pappaen sin

Hun savner mammaen eller pappaen sin

Sofie på 7 år sier til meg : « Jeg er ganske lei meg egentlig. Mamma og pappa har tatt en pause og bor hver for seg. Når jeg er hos mamma savner jeg pappa. Når jeg er hos pappa savner jeg mamma. Jeg savner noen hele veien jeg».
Jeg spør Sofie : « Er det lenge siden mamma og pappa flyttet hver for seg ?»
Sofie: « Fra sånn jul i fjor og nå er det jul igjen».
Jeg spør : « Du sier at de har en pause. Hva tenker du om hva som skal skje etter pausen ? «
Sofie svarer : « Jeg tenker at de skal bli sammen igjen så trenger jeg ikke å savne noen hver dag».

Sofie går med et savn inni seg. Et savn som hun ikke klarer å håndtere på egen hånd. Det har vart i ett år. Hvordan kan vi støtte Sofie og barn som har det slik som henne ?

Dette kan du gjøre.

Sofie har et språk som gjør at hun kan forklare til meg hvordan hun føler det. Det er et godt utgangspunkt for å finne løsninger sammen. Når du snakker med barn om ting som bekymrer eller er skremmende bør samtalen bestå av tre deler :

  • Først en innledning hvorfor du forklarer hvorfor du vil snakke om temaet. Du kan si noe om at du har observert at hun er trist av og til eller du kan si noe om at mor og far flytter fra hverandre er det ganske vanlig å bli trist og savne.
  • Del to er selve dialogen hvor du stiller spørsmål “Hva tenker du om ………. ?” Når barnet sier noe, bekrefter du det barnet sier og spør om mer detaljer ” Du sier at du savner mamma. Hva er det med mamma du savner ?” Når barnet kommer med svaret sitt eller ikke helt vet hva det skal svare, kan du spørre : ” Er det at dere ikke bor i samme hus. Eller er det stemmen til mamma ? Eller klemmen til mamma ? Eller at mamma er så flink til å fortelle eventyr ? Eller så flink til å lage mat ?

Når barnet kommer med et ord hvor det forsøker å beskrive hva det er, kan du møte barnet med : “Jeg hører hva du sier, og jeg ser at du er trist nå. Hva tenker du at vi kan gjøre med det ?”

Møt barnets følelser og barnets forslag med respekt. Diskuter barnets forslag og kom gjerne med egne forslag. Ta deg tid slik at barnet får si alt det har på hjertet. Dere må kanskje diskuterer dette flere ganger slik at barnet kan tenke over og tilpasse seg den nye situasjonen. Det er også viktig å si at det er lov å føle savn og at det er vanlig for barn og voksne å savne noen man er glad i.

  • I den siste delen av samtalen konkluderer dere med hva dere skal gjøre videre for å prøve å løse denne utfordringen. Som far kan du si ” Da er vi enige om at vi skal prøve…………..for å se om det gjør at du ikke savner mamma så mye hver dag når du er hos meg”. Nå er dere er to om å prøve å løse utfordringen hennes, og barnet vil føle stor støtte, trøst og omsorg når hun skal takle det vanskelige savnet.

IKKE ALLE BARN HAR ORD

De viser kanskje sitt savn ved å være utagerende, innadvendte, triste, vise at de trenger mye trøst, ikke bli «fornøyd» eller på andre måter som barn uttrykker at de strever med noe. I disse tilfellene må vi hjelpe barnet å sette ord på hvordan det har det.

Vi  må se etter barnets signaler, og prøve å finne ut hva barnet strever med. Har barnet få ord er bilder flott å bruke. Finn mange forskjellige bilder og begynn samtalen på samme måte som ovenfor.

Etter å ha forklart viser du bildene og lager en liten “historie” rundt dem. Feks: ” Her sitter Mia. Hun savner mammaen sin mye når hun er hos pappa. Så savner hun pappaen sin mye når hun er hos mamma”. ” Her sitte Yvonne. Hun er lei seg for den fine bamsen hennes ikke er med når hun flytter til pappaen sin”. “Her er Turid. Hun bor i to hus. Hun synes det er litt dumt å flytte så mye”. 

Vi skal ikke bare anta, men bruke tid på å avdekke hva barnet strever med. Er det savn, usikkerhet, stress, utrygghet eller noe helt annet. Det er veldig lett å tolke barnets følelser ut fra hva vi tenker de må føle.

Et lite eksempel : Min sønn i 1. klasse hadde glemt matpakken hjemme. På vei til jobb kjørte jeg innom skolen. Da så jeg ham sitte øverst oppe i klatrestativet mens barna lekte rundt. Jeg leverte matboksen uten at han så meg, og gikk på jobb med tanken han har ingen å leke med på skolen. Han er helt alene og utenfor leken. Det var ikke en god følelse å sitte med hele dagen. Ved middagsbordet spurte jeg ham om han satt mye i klatrestativet i friminuttet. Han svarte : ” I friminuttet klatrer jeg alltid opp for å se hva de andre driver med. Så velger jeg hvem jeg vil leke med. Da klatrer jeg ned og leker med dem”.

Vær også med å sette ord på følelsene til barnet. « Jeg tror du er lei deg nå. Trenger du litt trøst ?» “Jeg forstår at du savner mamma for hun er så kjekk å være sammen med. Kan jeg gjøre noe for deg slik at savnet blir litt mindre ?» Du må gi barnet ekstra omsorg og ekstra trøst i en periode.

IKKE BRUK ORDET PAUSE

Det gir et håp om at etter pausen skal alt bli som før.  Når dere bruker ordet skilsmisse eller “flytte fra hverandre” eller “ikke være kjærester mer”,  kan barnet begynne å innrette seg til en ny hverdag. Barnet går ikke og venter på at pausen skal være over. Dersom foreldrene flytter sammen igjen etter en tid fra hverandre klarer barnet fint å takle dette også.

Se på savn som en naturlig ting. Når barn kommer med slike uttalelser har vi lett for å «katastrofetenke» Resultatet av en katastrofetanke er ofte å få dårlig samvittighet for at vi har ødelagt barnets liv eller at hun får en fæl barndom. Det hjelper ikke deg og det hjelper ikke barnet ditt.

Hjelp barnet i å finne ut hva hun savner :

  • Er det familielivet med alle til stede ?
  • Er det samtalene hun kan ha med begge to ?
  • Ting hun søker hos mor som hun ikke får hos far og omvendt ?
  • Ting dere gjorde som hun ikke er med på lenger ?
  • Snakker hun om noe med mor og noe annet med far ?
  • Hun bor to plasser og dermed har mindre kontakt med vennene sine ?
  • Hun må planlegge alt med vennene sine ut fra annenhver uke og dermed ikke får være med på alt hun ønsker ?
  • Hun synes det er vanskelig å flytte ?
  • Hun blir stresset av å flytte
  • Hvordan er reglene og normene i de to hjemmene ? Veldig forskjellige ?
  • Hun må ta mer ansvar for lillebror ?
  • Hun ta mer ansvar i de to hjemmene ?
  • Savner hun tingene sine når hun har to hjem ?
  • Er mor eller far veldig lei seg etter bruddet ?
  • Hun har fått mer ansvar for stemningen i huset ?
  • Savner hun å krype opp i fanget til mor når hun er hos far ?
  • Savner hun far sin gode klem når hun er hos mor

Barn gjør alt de kan for å få det til å fungere.

Barnet kan bli fornøyd når hun forstår at vi er klar over hva hun strever med. Andre ganger må vi som foreldre kompromisse og møte barnet med å gjøre de tingene barnet savner eller gi den ekstra farklemmen.

« Delebarn» har et ekstra stort behov for å bli sett og hjulpet når de «over-samarbeider». Vær oppmerksom til hvor store krav det stilles til et barn som konstant må forholde seg til to sett av verdier. Sett pris på alle de gangene det lykkes og vær tålmodig når det ikke gjør det.

Ellers kan foreldre :
  • Snakk om faste regler og grenser. Så likt som mulig i begge hjem. Det er både nødvendig og mulig å snakke om forskjellene som barnet opplever hos både mor og far, uten at man tenker at man gjør den andre urett.
  • For å forstå verden eller noen ganger som et argument for at den andre forelderen er snillere, kan barnet komme med uttalelser som : « Dette får jeg lov til hos mamma….». Da er det viktig å møte barnet med : « Ok. Men her hjemme kan du ikke gjøre det». Ta det heller opp med medforeldren en annen gang. Ikke fall for fristelsen å legge til en ekstra kommentar som « ja, mor bryr seg ikke om hvordan det blir når du……». Dette er ikke en konkurranse.
  • Ha realistiske forventninger og gi ansvar som er tilpasset til barnets alder. Barn blir robuste av å få ansvar, men vi skal tenke litt barnets personlighet, temperament og stressnivå.
  • Begge foreldre må ta det overordnete ansvaret, og ikke tenke at mor eller far har mest ansvar. Det overordnete ansvaret kan lett gli ut hvis man tenker at den andre tar hovedansvaret.
  • Snakke mye sammen  med barnet : « Hvordan har du det idag ? Hva er vanskelig ? Hva er lett/kjekt ? Hva synes du ? Hva tenker du ? Hva ønsker du ?
  • Er det mulig, gjør noen ting sammen som familie. Alle vil gjerne kose seg og ha det hyggelig når barnet er der.
  • Legge opp til at barnet kan ta en telefon når det behøves. Ikke se på savnet som en konkurranse. Barnet trenger både mor og far.
  • Er det mulig, legg opp til å gå på besøk som gode venner.
  • Gi trøst og omsorg når barnet har behov for det, selv om du synes det er i overkant mye. Når barnet føler trygghet, tilhørighet og har fått tilpasset seg en ny situasjon vil behovet for trøst roe seg.
  • Gi gjerne litt ekstra omsorg som både mor og far i en overgang.
  • Dersom barnet savner ting dere gjorde sammen, kan du gjøre dette alene med barnet eller finn på helt nye ting sammen.
  • Hvis dere gjør ting sammen, fortell barnet at det ikke betyr at dere skal flytte sammen igjen.

Fortell sannheten så langt som det er mulig.

Det betyr ikke at du skal betro deg til barnet ditt om ting som er vanskelige med den andre forelderen. Det kan ta lang tid for noen barn å tilpasse seg en ny livssituasjon. Men barn er veldig tilpasningsdyktige. Ved å snakke med barnet og respektere barnets følelser i denne situasjonen, vil barnet bli robust nok til å takle et samlivsbrudd.

 

 

Han vil slutte å spille fotball

 

Jonas 13 år kommer hjem fra fotballtrening og vil slutte. Far som har vært med på fotballtrening fra Jonas begynte for syv år siden, reagerer spontant med «Det får du ikke lov til. Du er for god til det. Det er bra for deg å være i aktivitet”.

Far har sett gutten utvikle seg til en av de beste på fotball laget, og har ambisjoner på sønnen sine vegne.

Mor : « Hvorfor vil du slutte ? Du er jo så flink. Du har jo elsket å spille fotball i syv år. Har det skjedd noe på trening ?»
Jonas :« Det har ikke skjedd noe. Jeg har vært lei lenge».
Mor : «Du sier at du har vært lei lenge. Hvor lenge ? Hva er du lei av ? «.
Jonas : « Lenge, mange uker. Jeg er bare lei. Vet ikke hvorfor».
Mor : « Hvis du ikke kan fortelle hvorfor du er lei, så får du gå til du finner det ut. Du kan ikke slutte nå. Du er viktig for laget, og kameraten din vil helt sikker bli lei seg om du slutter».
Far: « Det går nok over. Alle blir vi lei av og til«.

Jonas er pliktoppfyllende, fortsetter å gå på trening og spille kamp. Reaksjonen hans på det mor sier er at han får dårlig samvittighet, og han tenker på at han svikter kameratene sine. Han fortsetter fordi om han ikke synes det er gøy. Kanskje aner han farens skuffelse også. Faren er jo så stolt av ham.

Hver gang han kommer hjem fra trening sier han at han vil slutte. Mor fortsetter å spørre ham om hvorfor han er lei. Svaret er det samme. Han er lei, og vet ikke helt hvorfor.

Far og mor diskuterer ofte hva de skal gjøre. De ønsker at Jonas skal utvikle talentet sitt. De vil at Jonas skal være fysisk aktiv. Ellers blir det bare gaming foran PCen. Far og mor trives med de andre foreldrene på fotball-laget. Mor og far tenker at Jonas er ungdom og må kunne si hva det er som ikke er bra.

Mange ungdommer har vanskelig for å sette ord på frustrasjoner og følelser. De finner ikke ut hvorfor ting ikke er gøy lenger. Vi vet at det finnes mange biologiske reaksjoner i kropp og hjerne  i denne alderen.

Noe av det som Jonas strever med kan være :

  • Har laget fått ny trener ? En trener som Jonas ikke trives med.
  • Er fotballen blitt for seriøs ? Er det ikke gøy lenger ?
  • Føler han press fra foreldre, lagkamerater, trenere om å prestere ?
  • Har mange av kameratene sluttet ?
  • Er det gamle laget delt inn i et første-lag og et andre-lag ?
  • De spiller 11-fotball og må løpe mer ?
  • Han liker andre ting bedre ?
  • Det er mange treninger hver uke, og Jonas synes det er stress. Han er fysisk sliten.

Dersom du stiller Jonas disse spørsmålene, er det ikke sikkert han vet svaret. Han vil antagelig svare bekreftende på noe av det du spør om. Det er ikke sikkert at det er det egentlige grunnen. Feks. hvis Jonas sier at han ikke liker treneren, vil noen foreldre prøve å finne ut hva som er problemet.  Selv om problemet blir løst kan vi erfare at Jonas vil slutte likevel.

Mange ungdommer kan selvfølgelig forklare grunnen til at de er lei eller mistrives, men ikke alle. Det må vi som foreldre ha respekt for.

Helsedirektoratets rapport IS-2167 sier at tidlig spesialisering og økt fokus på konkurranse gir størst frafall i idretten i løpet av tenårene.

 

HVA KAN MAN GJØRE NÅR JONAS  VIL SLUTTE :

Vi skal utfordre ungdommen vår til å si hva som gjør at han mistrives. Det er ikke alltid du får et fornuftig svar. Som foreldre må vi prøve å se ungdommens perspektiv. Han sier at han har vært lei lenge.

Mor og Far : « Du sier at har vært lei lenge. Hva har du lyst til å gjøre ?»
Jonas : « Jeg har lyst til å slutte med en gang ?»
Mor og Far : « Jeg forstår at du har lyst til å slutte når du er så lei. Jeg tenker at det kanskje er lurt å ta en pause. Hva synes du om det ?»
Jonas :» Pause. Hvorfor det ? Jeg er drittlei, og vil aldri mer spille fotball».
Mor og Far : « Jeg forstår at du er drittlei og aldri mer vil spille fotball. Hvis du er like lei etter pausen, kan du selvfølgelig få slutte. Med en pause kan du komme tilbake hvis du angrer. Hva tenker du om det ?». Jonas : « Ok»

Som foreldre gir dere Jonas et kompromiss. Det bør han godta hvis han skal få slutte. Dere understreker for Jonas at han kan slutte hvis han vil etter denne pausen. Jonas bør snakke med kameratene sine, og mor/far snakker med treneren. Da kan Jonas møte kameratenes reaksjoner, og få diskutere med dem hvorfor han trenger pause.

Far og mor bør diskutere med Jonas hvor lang pausen skal være, og når den skal begynne. Lag et kompromiss. Ikke vent for lenge. Bruk pausen til å prøve å finne ut og sette ord på ungdommen sine tanker og følelser.

Prøv å få ungdommen din til å tenke seg om i pausen. Diskuter presset fra foreldre og andre lagkamerater. Diskuter trening, utfordringer og slit. Prøv å finn ut hvilke situasjoner Jonas synes er vanskelig å takle. Diskuter hva som er kjekt med fotball og lagspill.

Jeg mener ikke at du skal følge etter barnet ditt og mase på ham. Du skal stille spørsmål, og kanskje vente noen dager eller uker på svar. Disse diskusjonene kan bevisstgjøre ungdommen din slik at han kan sette ord på utfordringen. Da kan dere løse dette sammen.

Noen ganger kan en slik pause være det ungdommen vår trenger for å ha lyst til å spille fotball igjen. Dersom ungdommen din ikke har lyst til å begynne igjen etter pausen, ha respekt for hans avgjørelse. 

Vi skal ta ungdommens utspill på alvor selv om vi ikke alltid forstår med voksen fornuft. Våre egne ambisjoner på vegne av ungdommen får vike. Vi skal lytte til barnet vårt.

Jeg ville utfordret Jonas til å prøve en ny aktivitet, gjerne en annen fysisk aktivitet. Jeg tror at dersom du har gode treningsvaner i tenåringsalderen, tar du de med deg inn i voksenlivet. Trening gir helsegevinst.