Se deg selv utenfra

Se deg selv utenfra

Flere foreldre som jeg har snakket med føler seg usikre i foreldrerollen. De fokuserer ofte på hva de ikke får til og det okkuperer så stor plass i tankene at de glemmer å legge merke til hva de faktisk lykkes med. Gjennom å søke informasjon kan vi få nytt blikk på hvilke foreldre vi vil være.

Flere studier er gjort på hva vi bør gjøre som foreldre for at barnet vårt skal få en best mulig oppdragelse. Mange av disse studiene tar utgangspunkt i at vi må klare og se oss selv utenfra. Det betyr at vi må se hvordan vi faktisk oppfører oss sammen med barnet vårt, og ikke hvordan vi ønsker at vi oppfører oss.

LES HER OM HVORDAN KAN VI SE OSS SELV UTENFRA :

 Upps, kommer du ikke lenger? Bli abonnent og få eksklusive tips & råd for kun 99 kr pr mnd. Inkluderer også personlig rådgivning m.m. fra Hilde.

Han er så umulig

Han er så umulig om ettermiddagen.

«Når vi kommer hjem om ettermiddagen er Sigurd ofte så umulig», sier en far til meg,» Han legger seg bare ned i gangen og vil ikke kle av seg. Han finner på så mye tull at ofte lukker jeg bare døren til gangen og sier at han får ligge der til han har kledd av seg og blir snill igjen. Det kan ta lang tid og han gråter mye. Jeg blir helt utslitt av ham», sier far, «hva feiler det ham egentlig».

DETTE KAN DU GJØRE

 Upps, kommer du ikke lenger? Bli abonnent og få eksklusive tips & råd for kun 99 kr pr mnd. Inkluderer også personlig rådgivning m.m. fra Hilde.

På jakt etter lysglimt

På jakt etter lysglimt

Som mor og far har vi hovedansvaret for oppdragelsen til barnet vårt. I ryggmargen har vi våre erfaringer som barn av våre foreldre. Dette blir ofte våre retningslinjer for oppdragelsen. Noen ganger gjør vi tilnærmet likt som våre foreldre gjorde, andre ganger nesten motsatt.

Det vi kanskje ikke er helt klar over er at det foregår mange studier som ser på hvordan barn utvikler seg, hvordan barn lærer best og hvilke egenskaper våre barn trenger for å møte fremtidens samfunn.

Jeg vil presentere metoden løsningsfokusert tilnærming (LØFT) . Denne metoden har vært brukt i barnehager og skoler de siste årene.

LES HVORDAN HER

 Upps, kommer du ikke lenger? Bli abonnent og få eksklusive tips & råd for kun 99 kr pr mnd. Inkluderer også personlig rådgivning m.m. fra Hilde.

Aldri eller alltid

Aldri eller Alltid

Observerte en mor og en far på tur. De trillet på hver sin vogn. I den ene lå en baby, og i den andre satt en gutt på 3 år. Ansiktet hans var vendt mot meg. Han satt med ryggen til far som trillet ham. Stemmen til foreldrene var irritert så det var enkelt å høre hva de snakket om før jeg møtte dem og etter at jeg hadde passert dem.

Mor : « Aldri gjør du…, alltid må jeg»
Far: « Det er jeg ikke enig i . Jeg gjør mye…Men du gjør aldri…det er alltid jeg «. De fortsatte i lang tid på denne måten.

Det som gjorde mest inntrykk på meg var uttrykket i ansiktet til gutten på 3 år. Han satt tydelig lei seg,-helt stille med tårer i øynene. Jeg så at han kjempet mot gråten mens han prøvde å forholde seg helt rolig.

HER ER HVA DU BØR GJØRE

 Upps, kommer du ikke lenger? Bli abonnent og få eksklusive tips & råd for kun 99 kr pr mnd. Inkluderer også personlig rådgivning m.m. fra Hilde.

Stavangerprosjektet og foreldre

Stavangerprosjektet er en tverrfaglig studie basert på kartlegging av 1083 barn i alder fra 2 1/2 år til 9 1/2 år. Det er et samarbeid mellom Lesesenteret ved Universitetet i Stavanger (UIS) og Stavanger kommune. Fra 2007 til 2018 har ansatte i barnehage og skole fulgt de samme barna gjennom 7 år. Kartleggingen har skjedd når barnet var 2 1/2 år, 4 1/2 år, 7 1/2 år og 9 1/2 år.

I barnehagen har personalet observert og kartlagt ferdigheter innen språkutvikling, motorikk, sosial kompetanse og matematikk. På skolen har personalet kartlagt ferdigheter barnet har i lesing, skriving og regning.

I november 2018 hadde Stavangerprosjektet en avslutningskonferanse hvor de publiserte noen av resultatene. Stavangerprosjektet er unikt på mange måter. Det er få forskningsprosjekter som følger barn over så mange år, og hvor det er forskere med forskjellig faglig bakgrunn som deltar. Barnet blir kartlagt av fagpersoner som kjenner barnet godt.

Her er noe av det de har funnet ut !
Det betyr mye for oss som foreldre.

 Upps, kommer du ikke lenger? Bli abonnent og få eksklusive tips & råd for kun 99 kr pr mnd. Inkluderer også personlig rådgivning m.m. fra Hilde.

Mislykket som mor

Mislykket som mor

« Jeg når ikke inn til ham når vi snakker sammen», sier en mor til meg, «jeg har prøvd alt, men han bare ser på meg som om jeg er noe som står i veien for ham. Jeg har en følelse av håpløshet og føler meg mislykket som mor».

Denne følelsen av håpløshet og fortvilelse kan vi ha til barna våre gjennom hele oppveksten deres. Fra det minste barnet som bryter grenser vi setter, – enda vi har forklart gang på gang hva man ikke skal gjøre, til ungdommen som ignorerer oss og våre meninger. Det føles av og til som å snakke til en vegg.

Hva kan vi gjøre

 Upps, kommer du ikke lenger? Bli abonnent og få eksklusive tips & råd for kun 99 kr pr mnd. Inkluderer også personlig rådgivning m.m. fra Hilde.

Yasmin er ensom

Yasmin er ensom

En mor kommer til meg og sier : « Datteren min vil ikke gi slipp på meg. Samme hvor jeg skal, vil hun være med. Hun klynger seg til meg om kvelden når hun skal sove. Tilslutt må jeg bli sint, og si at hun må slutte med dette tøyset. Jeg kjenner at jeg blir irritert. Hva tenker du at jeg kan gjøre ?»

Foreldre med barn i alle aldre kan oppleve dette.

En tenåringsmor sa til meg: » Hun sender meg 30 sms til dagen, og spør om ingenting. Jeg skjønner det ikke, og vet ikke hva jeg kan gjøre. Jeg føler at hun sitter ved siden av meg hele tiden når jeg er hjemme. Hun kveler meg».

Barn som føler seg utrygge eller ensomme kan lett bli «klengete». De søker en bekreftelse på at de er elsket, og har behov for å føle seg betydningsfulle. Vi kan si at vi er glad i dem, men de trenger ofte mer. De trenger bekreftelse i form av handling, omsorg og de krever hele oppmerksomheten i lengre perioder.

Her er det viktigste du kan gjøre for barn i slike situasjoner.

 Upps, kommer du ikke lenger? Bli abonnent og få eksklusive tips & råd for kun 99 kr pr mnd. Inkluderer også personlig rådgivning m.m. fra Hilde.

Likestilling i å være foreldre

Jeg har hatt mange samtale med unge foreldre. Både kvinner og menn synes det er en utfordring å finne rollen sin når det gjelder likestilling i det å være foreldre.

Uttalelser jeg ofte hører er :
« Jeg må gjøre alt, og ta alt ansvaret»,
« Han er så klønete og spør om alt»
« Hun skal styre og stelle med alt på hennes måte»,
« Hun stoler ikke på at jeg gjør ting bra nok»
«Han trekker seg bort med en gang det er en utfordring».
«Han sier at han er så sliten»
«Jeg føler at jeg har ansvaret for alt når det gjelder barnet vårt».
«Han melder seg bare ut»
«Jeg slipper ikke til. Hun har enerett. Jeg får lov når hun er sliten».

Som far og mor går disse unge foreldrene i de samme fellene som min generasjon har gått i.

Mødrene tenker at mor er viktigst for barnet, og påtar seg hovedansvaret for nærhet og oppdragelse. Lykkes man, kan man si til familien : « Se hva jeg får til».

Alle disse mødrene vil si at far er kjempeviktig han også, men ikke så viktig som meg.

Fedrene følger den samme tankegangen, og kommer fort inn i rollen som nest-viktig. I denne rollen er det lett å tro at den viktigste forelderen har rett i den måten hun oppdrar barnet på. Far vil da spørre mor, om råd og hjelp. Mor føler seg også usikker, men må virke sikker på hva hun gjør. Hun blir bare irritert på far, som spør så mye.

I de samtalene jeg har hatt, forteller mor at hun leser alt hun kommer over av stoff om barn og barneoppdragelse. Hun snakker med venner om barneoppdragelse. Far sier at han aldri leser noe, og hvis han snakker med venner om barnet, er det for å dele en god historie.

Barnet knytter seg til den eller de personene som  støtter, viser omsorg, tar imot når det trenger trøst, og som lager verden trygg og god.

Tenk så flott for barnet å ha både mor og far som er trygge i sin rolle.

Jeg var i en periode hjemmeværende med tre egne barn. I løpet av dagen var jeg tilstede og støttet barna gjennom alle de behov som de hadde. På fritid og i ferier, var jeg ofte den foretrukne forelder når barna hadde behov for trøst og omsorg.

Etter en stund begynte jeg på jobb og min mann, som arbeidet om kveldene, hadde den daglige omsorgen. Det gikk ikke lang tid før han ble den foretrukne forelder når barna hadde behov for trøst og omsorg. Husker spesielt en episode hvor sønnen vår slo kneet, og løp gråtende forbi meg for å få trøst og plaster av pappa. Det overrasket meg, og jeg må innrømme at jeg kjente litt «sorg». Helt til jeg forstod at dette var veldig bra for barnet. Så min erfaring er at den personen som viser trygghet, er tilstede for dem og viser omsorg, er den viktigste.

For barnet er dere like viktige begge to.

Så mødre, slipp far til og la han få finne sin egen vei for å bli trygg i sin foreldrerolle. For barnet trenger han ikke gjøre det samme som deg. Du er en god mor fordi om du slipper far til.

Så fedre, finn din egen trygghet. Prøv deg frem, ta hovedansvaret du også. Det finnes mange måter  å oppdra et barn på. Du har lov til å prøve og feile. Spør gjerne om råd, men søk informasjon du også. Da blir du en bedre støtte for mor. Få barneoppdragelse inn som diskusjon i kameratflokken.

Det viktigste er å snakke med hverandre.

Ha respekt for hverandres meninger. Husk at dere er begge like viktige for barnet. Ta felles ansvar, og ha  gode diskusjoner gjerne med utgangspunkt i artiklene fra foreldrehjelp.no

 

Barnet mitt gråter i butikken

Barnet mitt gråter i butikken

Julia (4 år ) og Robert (2 år) er sammen med far i butikken. Julia finner en flott dukke som hun har lyst på. Julia spør far om hun kan få dukken, og far sier nei. Julia begynner å gråte, og holder dukken fast inntil kroppen.

Hva kan vi gjøre for at dette skal bli en god opplevelse ?

Far sier : « Nå må du holde opp. Dette er ikke noe å gråte for. Du har mange dukker hjemme». Reaksjonen til Julia blir antagelig at hun holder enda mer på dukken, og gråter enda høyere. Far sier : « Nei, vet du hva. Dette går faktisk ikke. Se på Robert. Han er stor. Han gråter ikke. Du oppfører deg jo som en liten baby. Nå slutter du».

Reaksjonen til Julia blir antagelig at hun gråter sårt eller sint. Hun prøver kanskje å slå etter Robert eller legger seg på gulvet sammen med dukken». Far blir fortvilet og flau. Løfter Julia opp, tar fra henne dukken og bærer henne hylende ut av butikken. Kanskje han sier : « Du er helt umulig. Jeg kan ikke ha deg med i butikken mer. Du får være hjemme».

Kjenner du deg igjen i denne situasjonen ? Mye av dette har jeg opplevd, sett og hørt.

Hva gjør egentlig far. Far møter Julia(4 år) med voksen fornuft.

Barnet vil  forstå fornuft når den vonde følelsen hun har, er blitt anerkjent av far.

Det betyr at far skal fortsatt skal si nei når Julia vil ha dukken i butikken. Far må sette grenser.
Når Julia begynner å gråte skal far si : « Nå ser jeg at du ble lei deg, og det er greit,» bøye seg ned og holde rundt Julia, « det var en veldig fin dukke, og jeg skjønner at du har lyst på den». Far møter Julia på følelsen hennes, hjelper henne til å forstå reaksjonen og viser respekt for barnet.

Julia vil roe seg litt. Det neste far kan si er : « Du kan ikke få dukken idag. Skal jeg ta bilde av den med mobilen min, så kan du ønske deg den til bursdagen din ?».

Far gir Julia en mulighet til å få dukken ved en senere anledning, når det er naturlig å kjøpe gaver. Julia vil antagelig med litt hjelp av far, legge dukken tilbake. På den måten viser far at selv om man ønsker noe veldig sterkt, kan man ta kontroll over følelsene. Far veileder Julia, og finner løsning slik at hun får kontroll over følelsene sine. Etter noen opplevelser som dette, vil Julia løpe bort , finne en leke og si «Denne ønsker jeg meg til bursdagen min».

Her viser far respekt for Julia sine følelser.
Han viser respekt for henne som person.

I den første reaksjonen til far, mener jeg  at han «mobber»  Julia. Han kaller henne baby, du er helt umulig, dette er ikke noe å gråte for, Robert, lillebroren din, er flinkere enn deg. Julia får ikke god selvfølelse av å bli møtt på denne måten. Hun har følelser hun ikke kan forstå eller beherske, og får kjeft i tillegg.

Dersom barnet har vært vant til at du møter med fornuft, vil det kanskje ta noen ganger i butikken før barnet roer seg. Ikke gi opp.

Dette blir veldig bra både for barnet og for deg.

Jeg pleide å avtale med barna mine før vi gikk i butikken. « Der kan se på alle de lekene dere vil, og så kan vi se hvilke dere ønsker dere til bursdagen. Men vi skal ikke kjøpe noen idag».
På vei hjem snakket vi om alt det fine som var i butikken, og hva vi ønsket oss.

 

 

Han er så sint

«Han er så sint», sier noen foreldre til meg. «Noen ganger kan jeg forstå reaksjonene hans. De fleste gangene skjønner jeg ikke hvorfor han blir så sint. Det kan være over små ting». I barnehagen og skolen sier personalet at han er utagerende eller har en utfordrende atferd.

Vi er født med uendelige følelser. Sinne er en helt normal følelse. Det som avgjør om det blir et problem eller ikke ,er når sinnet tar overhånd. Barnet oppfatter mange situasjoner  som en trussel mot seg selv eller andre. Sinne har da lett for å gå videre til aggresjon, og være den reaksjonsformen som dominerer i hverdagen.

Hvordan kan vi hjelpe barnet til å bli mindre sint ?

 Upps, kommer du ikke lenger? Bli abonnent og få eksklusive tips & råd for kun 99 kr pr mnd. Inkluderer også personlig rådgivning m.m. fra Hilde.