Hun savner mammaen eller pappaen sin

Hun savner mammaen eller pappaen sin

Sofie på 7 år sier til meg : « Jeg er ganske lei meg egentlig. Mamma og pappa har tatt en pause og bor hver for seg. Når jeg er hos mamma savner jeg pappa. Når jeg er hos pappa savner jeg mamma. Jeg savner noen hele veien jeg».
Jeg spør Sofie : « Er det lenge siden mamma og pappa flyttet hver for seg ?»
Sofie: « Fra sånn jul i fjor og nå er det jul igjen».
Jeg spør : « Du sier at de har en pause. Hva tenker du om hva som skal skje etter pausen ? «
Sofie svarer : « Jeg tenker at de skal bli sammen igjen så trenger jeg ikke å savne noen hver dag».

Sofie går med et savn inni seg. Et savn som hun ikke klarer å håndtere på egen hånd. Det har vart i ett år. Hvordan kan vi støtte Sofie og barn som har det slik som henne ?

Dette kan du gjøre.

Sofie har et språk som gjør at hun kan forklare til meg hvordan hun føler det. Det er et godt utgangspunkt for å finne løsninger sammen. Når du snakker med barn om ting som bekymrer eller er skremmende bør samtalen bestå av tre deler :

  • Først en innledning hvorfor du forklarer hvorfor du vil snakke om temaet. Du kan si noe om at du har observert at hun er trist av og til eller du kan si noe om at mor og far flytter fra hverandre er det ganske vanlig å bli trist og savne.
  • Del to er selve dialogen hvor du stiller spørsmål «Hva tenker du om ………. ?» Når barnet sier noe, bekrefter du det barnet sier og spør om mer detaljer » Du sier at du savner mamma. Hva er det med mamma du savner ?» Når barnet kommer med svaret sitt eller ikke helt vet hva det skal svare, kan du spørre : » Er det at dere ikke bor i samme hus. Eller er det stemmen til mamma ? Eller klemmen til mamma ? Eller at mamma er så flink til å fortelle eventyr ? Eller så flink til å lage mat ?

Når barnet kommer med et ord hvor det forsøker å beskrive hva det er, kan du møte barnet med : «Jeg hører hva du sier, og jeg ser at du er trist nå. Hva tenker du at vi kan gjøre med det ?»

Møt barnets følelser og barnets forslag med respekt. Diskuter barnets forslag og kom gjerne med egne forslag. Ta deg tid slik at barnet får si alt det har på hjertet. Dere må kanskje diskuterer dette flere ganger slik at barnet kan tenke over og tilpasse seg den nye situasjonen. Det er også viktig å si at det er lov å føle savn og at det er vanlig for barn og voksne å savne noen man er glad i.

  • I den siste delen av samtalen konkluderer dere med hva dere skal gjøre videre for å prøve å løse denne utfordringen. Som far kan du si » Da er vi enige om at vi skal prøve…………..for å se om det gjør at du ikke savner mamma så mye hver dag når du er hos meg». Nå er dere er to om å prøve å løse utfordringen hennes, og barnet vil føle stor støtte, trøst og omsorg når hun skal takle det vanskelige savnet.

IKKE ALLE BARN HAR ORD

De viser kanskje sitt savn ved å være utagerende, innadvendte, triste, vise at de trenger mye trøst, ikke bli «fornøyd» eller på andre måter som barn uttrykker at de strever med noe. I disse tilfellene må vi hjelpe barnet å sette ord på hvordan det har det.

Vi  må se etter barnets signaler, og prøve å finne ut hva barnet strever med. Har barnet få ord er bilder flott å bruke. Finn mange forskjellige bilder og begynn samtalen på samme måte som ovenfor.

Etter å ha forklart viser du bildene og lager en liten «historie» rundt dem. Feks: » Her sitter Mia. Hun savner mammaen sin mye når hun er hos pappa. Så savner hun pappaen sin mye når hun er hos mamma». » Her sitte Yvonne. Hun er lei seg for den fine bamsen hennes ikke er med når hun flytter til pappaen sin». «Her er Turid. Hun bor i to hus. Hun synes det er litt dumt å flytte så mye». 

Vi skal ikke bare anta, men bruke tid på å avdekke hva barnet strever med. Er det savn, usikkerhet, stress, utrygghet eller noe helt annet. Det er veldig lett å tolke barnets følelser ut fra hva vi tenker de må føle.

Et lite eksempel : Min sønn i 1. klasse hadde glemt matpakken hjemme. På vei til jobb kjørte jeg innom skolen. Da så jeg ham sitte øverst oppe i klatrestativet mens barna lekte rundt. Jeg leverte matboksen uten at han så meg, og gikk på jobb med tanken han har ingen å leke med på skolen. Han er helt alene og utenfor leken. Det var ikke en god følelse å sitte med hele dagen. Ved middagsbordet spurte jeg ham om han satt mye i klatrestativet i friminuttet. Han svarte : » I friminuttet klatrer jeg alltid opp for å se hva de andre driver med. Så velger jeg hvem jeg vil leke med. Da klatrer jeg ned og leker med dem».

Vær også med å sette ord på følelsene til barnet. « Jeg tror du er lei deg nå. Trenger du litt trøst ?» «Jeg forstår at du savner mamma for hun er så kjekk å være sammen med. Kan jeg gjøre noe for deg slik at savnet blir litt mindre ?» Du må gi barnet ekstra omsorg og ekstra trøst i en periode.

IKKE BRUK ORDET PAUSE

Det gir et håp om at etter pausen skal alt bli som før.  Når dere bruker ordet skilsmisse eller «flytte fra hverandre» eller «ikke være kjærester mer»,  kan barnet begynne å innrette seg til en ny hverdag. Barnet går ikke og venter på at pausen skal være over. Dersom foreldrene flytter sammen igjen etter en tid fra hverandre klarer barnet fint å takle dette også.

Se på savn som en naturlig ting. Når barn kommer med slike uttalelser har vi lett for å «katastrofetenke» Resultatet av en katastrofetanke er ofte å få dårlig samvittighet for at vi har ødelagt barnets liv eller at hun får en fæl barndom. Det hjelper ikke deg og det hjelper ikke barnet ditt.

Hjelp barnet i å finne ut hva hun savner :

  • Er det familielivet med alle til stede ?
  • Er det samtalene hun kan ha med begge to ?
  • Ting hun søker hos mor som hun ikke får hos far og omvendt ?
  • Ting dere gjorde som hun ikke er med på lenger ?
  • Snakker hun om noe med mor og noe annet med far ?
  • Hun bor to plasser og dermed har mindre kontakt med vennene sine ?
  • Hun må planlegge alt med vennene sine ut fra annenhver uke og dermed ikke får være med på alt hun ønsker ?
  • Hun synes det er vanskelig å flytte ?
  • Hun blir stresset av å flytte
  • Hvordan er reglene og normene i de to hjemmene ? Veldig forskjellige ?
  • Hun må ta mer ansvar for lillebror ?
  • Hun ta mer ansvar i de to hjemmene ?
  • Savner hun tingene sine når hun har to hjem ?
  • Er mor eller far veldig lei seg etter bruddet ?
  • Hun har fått mer ansvar for stemningen i huset ?
  • Savner hun å krype opp i fanget til mor når hun er hos far ?
  • Savner hun far sin gode klem når hun er hos mor

Barn gjør alt de kan for å få det til å fungere.

Barnet kan bli fornøyd når hun forstår at vi er klar over hva hun strever med. Andre ganger må vi som foreldre kompromisse og møte barnet med å gjøre de tingene barnet savner eller gi den ekstra farklemmen.

« Delebarn» har et ekstra stort behov for å bli sett og hjulpet når de «over-samarbeider». Vær oppmerksom til hvor store krav det stilles til et barn som konstant må forholde seg til to sett av verdier. Sett pris på alle de gangene det lykkes og vær tålmodig når det ikke gjør det.

Ellers kan foreldre :
  • Snakk om faste regler og grenser. Så likt som mulig i begge hjem. Det er både nødvendig og mulig å snakke om forskjellene som barnet opplever hos både mor og far, uten at man tenker at man gjør den andre urett.
  • For å forstå verden eller noen ganger som et argument for at den andre forelderen er snillere, kan barnet komme med uttalelser som : « Dette får jeg lov til hos mamma….». Da er det viktig å møte barnet med : « Ok. Men her hjemme kan du ikke gjøre det». Ta det heller opp med medforeldren en annen gang. Ikke fall for fristelsen å legge til en ekstra kommentar som « ja, mor bryr seg ikke om hvordan det blir når du……». Dette er ikke en konkurranse.
  • Ha realistiske forventninger og gi ansvar som er tilpasset til barnets alder. Barn blir robuste av å få ansvar, men vi skal tenke litt barnets personlighet, temperament og stressnivå.
  • Begge foreldre må ta det overordnete ansvaret, og ikke tenke at mor eller far har mest ansvar. Det overordnete ansvaret kan lett gli ut hvis man tenker at den andre tar hovedansvaret.
  • Snakke mye sammen  med barnet : « Hvordan har du det idag ? Hva er vanskelig ? Hva er lett/kjekt ? Hva synes du ? Hva tenker du ? Hva ønsker du ?
  • Er det mulig, gjør noen ting sammen som familie. Alle vil gjerne kose seg og ha det hyggelig når barnet er der.
  • Legge opp til at barnet kan ta en telefon når det behøves. Ikke se på savnet som en konkurranse. Barnet trenger både mor og far.
  • Er det mulig, legg opp til å gå på besøk som gode venner.
  • Gi trøst og omsorg når barnet har behov for det, selv om du synes det er i overkant mye. Når barnet føler trygghet, tilhørighet og har fått tilpasset seg en ny situasjon vil behovet for trøst roe seg.
  • Gi gjerne litt ekstra omsorg som både mor og far i en overgang.
  • Dersom barnet savner ting dere gjorde sammen, kan du gjøre dette alene med barnet eller finn på helt nye ting sammen.
  • Hvis dere gjør ting sammen, fortell barnet at det ikke betyr at dere skal flytte sammen igjen.

Fortell sannheten så langt som det er mulig.

Det betyr ikke at du skal betro deg til barnet ditt om ting som er vanskelige med den andre forelderen. Det kan ta lang tid for noen barn å tilpasse seg en ny livssituasjon. Men barn er veldig tilpasningsdyktige. Ved å snakke med barnet og respektere barnets følelser i denne situasjonen, vil barnet bli robust nok til å takle et samlivsbrudd.