Innlegg

Likestilling i å være foreldre

Jeg har hatt mange samtale med unge foreldre. Både kvinner og menn synes det er en utfordring å finne rollen sin når det gjelder likestilling i det å være foreldre.

Uttalelser jeg ofte hører er :
« Jeg må gjøre alt, og ta alt ansvaret»,
« Han er så klønete og spør om alt»
« Hun skal styre og stelle med alt på hennes måte»,
« Hun stoler ikke på at jeg gjør ting bra nok»
«Han trekker seg bort med en gang det er en utfordring».
«Han sier at han er så sliten»
«Jeg føler at jeg har ansvaret for alt når det gjelder barnet vårt».
«Han melder seg bare ut»
«Jeg slipper ikke til. Hun har enerett. Jeg får lov når hun er sliten».

Som far og mor går disse unge foreldrene i de samme fellene som min generasjon har gått i.

Mødrene tenker at mor er viktigst for barnet, og påtar seg hovedansvaret for nærhet og oppdragelse. Lykkes man, kan man si til familien : « Se hva jeg får til».

Alle disse mødrene vil si at far er kjempeviktig han også, men ikke så viktig som meg.

Fedrene følger den samme tankegangen, og kommer fort inn i rollen som nest-viktig. I denne rollen er det lett å tro at den viktigste forelderen har rett i den måten hun oppdrar barnet på. Far vil da spørre mor, om råd og hjelp. Mor føler seg også usikker, men må virke sikker på hva hun gjør. Hun blir bare irritert på far, som spør så mye.

I de samtalene jeg har hatt, forteller mor at hun leser alt hun kommer over av stoff om barn og barneoppdragelse. Hun snakker med venner om barneoppdragelse. Far sier at han aldri leser noe, og hvis han snakker med venner om barnet, er det for å dele en god historie.

Barnet knytter seg til den eller de personene som  støtter, viser omsorg, tar imot når det trenger trøst, og som lager verden trygg og god.

Tenk så flott for barnet å ha både mor og far som er trygge i sin rolle.

Jeg var i en periode hjemmeværende med tre egne barn. I løpet av dagen var jeg tilstede og støttet barna gjennom alle de behov som de hadde. På fritid og i ferier, var jeg ofte den foretrukne forelder når barna hadde behov for trøst og omsorg.

Etter en stund begynte jeg på jobb og min mann, som arbeidet om kveldene, hadde den daglige omsorgen. Det gikk ikke lang tid før han ble den foretrukne forelder når barna hadde behov for trøst og omsorg. Husker spesielt en episode hvor sønnen vår slo kneet, og løp gråtende forbi meg for å få trøst og plaster av pappa. Det overrasket meg, og jeg må innrømme at jeg kjente litt «sorg». Helt til jeg forstod at dette var veldig bra for barnet. Så min erfaring er at den personen som viser trygghet, er tilstede for dem og viser omsorg, er den viktigste.

For barnet er dere like viktige begge to.

Så mødre, slipp far til og la han få finne sin egen vei for å bli trygg i sin foreldrerolle. For barnet trenger han ikke gjøre det samme som deg. Du er en god mor fordi om du slipper far til.

Så fedre, finn din egen trygghet. Prøv deg frem, ta hovedansvaret du også. Det finnes mange måter  å oppdra et barn på. Du har lov til å prøve og feile. Spør gjerne om råd, men søk informasjon du også. Da blir du en bedre støtte for mor. Få barneoppdragelse inn som diskusjon i kameratflokken.

Det viktigste er å snakke med hverandre.

Ha respekt for hverandres meninger. Husk at dere er begge like viktige for barnet. Ta felles ansvar, og ha  gode diskusjoner gjerne med utgangspunkt i artiklene fra foreldrehjelp.no