Innlegg

Mislykket som mor

Mislykket som mor

« Jeg når ikke inn til ham når vi snakker sammen», sier en mor til meg, «jeg har prøvd alt, men han bare ser på meg som om jeg er noe som står i veien for ham. Jeg har en følelse av håpløshet og føler meg mislykket som mor».

Denne følelsen av håpløshet og fortvilelse kan vi ha til barna våre gjennom hele oppveksten deres. Fra det minste barnet som bryter grenser vi setter, – enda vi har forklart gang på gang hva man ikke skal gjøre, til ungdommen som ignorerer oss og våre meninger. Det føles av og til som å snakke til en vegg.

Hva kan vi gjøre

 Upps, kommer du ikke lenger? Bli abonnent og få eksklusive tips & råd for kun 99 kr pr mnd. Inkluderer også personlig rådgivning m.m. fra Hilde.

Generasjon Prestasjon

Mange artikler blir skrevet om presset våre barn og ungdommer blir utsatt for.

Avisene har lange artikler om prestasjonsangst på skole, i idrettslivet og i venneflokken. Mange foreldre har også ambisjoner på barnas vegne.  Samfunnet speiler de som tar to bachelorgrader på en gang, mens de er på nasjonalt nivå i en eller annen idrett.

Ungdommen selv uttaler seg om at de må være topp på alt for å føle at de mestrer livet. Først da får man en  god selvfølelse.

Universitetsmiljøer  i Amerika diskuterer akkurat nå en sak hvor lærere fra to universiteter har fått oppsigelse pga at de har kalt dagens unge for snøfnugg. I etterkant av denne saken, er  det blitt diskutert om dagens unge er snøfnugg.

Snøfnugg-betegnelsen kommer av at barna oppfatter seg som helt unike, men er veldig sårbare. Altfor sårbare, mener lærerne. Jeg kommenterer ikke selve saken, da den har en større dybde enn jeg skal kommentere her . De oppsagte lærerne mener at vi oppdrar barn og ungdom som ikke tåler en støyt.

Dersom vi setter sammen kravet om prestasjon med sårbare barn som ikke mestrer nederlag eller konflikter, kan vi skjønne at mange unge strever.

Mange av oss tenker at dette er ikke tilfelle hos oss. Antagelig ikke. Men vi skal være observante i forhold til vårt eget  barn. De aller fleste barn blir robuste nok til å tåle utfordringer og nederlag.

 

 

Som  foreldre må vi vise at vi bryr oss om dem, og være tett på ,for å støtte ungdommen i å løse utfordringer selv.Som foreldre skal vi tenke igjennom hvordan vi veileder barna våre til hva de kan klare.

Mange foreldre sier : « DU kan bli hva du vil».  I mange tilfeller er ikke det sant.
Jeg synes at vi skal snakke med ungdommen vår  og realitetsorientere dem.

Hvis du ønsker å bli…….,vil det kreve at du…….

Noen ganger betyr det at ungdommen vår må forsake mye av det den setter pris på.
Noen ganger betyr det at ungdommen vår må ha ekstraundervisning i et fag.
Og noen ganger ser vi klart at barnet ikke har evner til å klare det akkurat nå.

Selv hadde jeg store problemer med  å forstå matematikk-faget på videregående skole.
Det ble svært lite mestring. Fem år senere begynte jeg av alle ting på ingeniørutdannelse, og da bestemte jeg meg for å øve og øve og spørre og spørre for å få veiledning. Jeg hadde et sterkt ønske om å mestre dette faget. Jeg fikk det til.

Så lærdommen min er at de fleste av oss kan kan få til mye, ikke alt, bare vi vil nok og er modne nok. Hos meg tror jeg at modenhet var avgjørende. Jeg klarte å se større helhet. Og var villig til å øve mer.

Vi må hjelpe barnet vårt i å se hva det vil bety av arbeid, og hva det vil bety av forsakelse. Vi må hjelpe barnet vårt til å velge hva som er betydningsfullt for dem.

Noen ganger vil de velge feil. Da er det deres valg, og ikke våre ambisjoner som gjør at de ikke mestrer. Samtidig må vi anerkjenne det yrkesvalget som barnet vårt tar, også når det innebærer å jobbe istedenfor å gå på skole.

Av og til må vi hjelpe barna våre med å dempe presset

Jeg har en gutt som  arbeidet mye med lekser. I overkant mye , syntes jeg. Da vi var på foreldresamtale på skolen sa læreren, at han kunne gå opp en hel karakter om han bare jobbet litt mer.  Da sa jeg at jeg syntes at han jobbet nok med skolearbeid. Gutten vår var fornøyd med karakteren og det var vi også.

Jeg arbeidet på videregående skole, og underviste i psykologi. Jeg laget en spørreundersøkelse blant  elevene (bare kvinner) om hva som var lykke for dem.

90% av 56 elever svarte:

  • en god jobb med god lønn
  • stilig mann som tjente godt
  • stort hus
  • fin bil
  • barn som var pene og oppførte seg bra

Da vi i etterkant diskuterte om deres lykke var basert på at alt dette gikk i oppfyllelse, var svaret ganske unisont ja. Hvordan kan vi være med barna våre å forberede dem på at lykke ikke er avhengig av materielle ting. Eller hvordan vi ser ut. Eller hvordan andre ser på oss.

Først må vi kanskje se på oss selv, og våre egne verdier, og forventninger til barnet. Vi er rollemodeller for våre barn. De rådene som virker best , er de som vi selv følger.
Selvfølgelig har materielle ting en verdi for oss.
Kanskje for vår lykke også. Men hvor mye trenger vi.

Det som gjør meg mest lykkelig er tredelt. Jeg får være sammen med familie og venner,  ha en jobb eller et oppdrag som jeg føler at jeg mestrer og at noen setter pris på meg, for den jeg er.

 

Kanskje det er så enkelt, og så vanskelig. Som foreldre må vi være tilstede for våre barn. Diskutere små og store saker for å sette ting i perspektiv. Veilede, ikke komme med ferdige svar. Være gode rollemodeller, og dempe prestasjonspresset.

             Vise dem at vi er glad i dem for den de er.

Hørte et radioprogram idag hvor en 84 år gammel mann sa : « Jeg skulle ønske at jeg  tidligere i livet hadde skjønt at jeg skal leve livet slik som jeg selv vil. Jeg har vært for opptatt av å leve livet med tanke på hvordan andre vil oppfatte meg». Han avsluttet med «Jeg skulle ønske jeg hadde funnet dette ut da jeg var ung. Det er barnebarnet mitt som har vist meg denne veien».